Er det riktig å utstyre barn med en GPS slik at vi som foreldre til enhver tid kan se hvor de er? Ta et søk på nettet, og vi kan se at mange selskaper tilbyr nettopp en slik mulighet. Alle foreldre har vel kjent den vonde følelsen av redsel for at noe har skjedd med barna og inderlig ønsket at vi kunne spore dem opp. Spørsmålet er allikevel om det er riktig å overvåke barn på denne måten.

Nylig gjennomførte Datatilsynet en undersøkelse der vi spurte folk om deres holdninger til bruk av GPS-sporing av barn. Svarene gir et tydelig signal. Kun en prosent svarte at de brukte dette i dag, mens 26 prosent kunne tenke seg å bruke det. Et stort flertall på 54 prosent svarte at de ikke kunne tenke seg å GPS-spore ungene sine.

Tallene viser at de selskapene som har forsøkt å selge slike tjenester ikke har fått noe fotfeste i Norge. Selv om flertall av befolkninger er motstandere av GPS-sporing, er det grunn til å advare. Mediene er fulle av oppslag om trusler, vold og farer, og det er lett å ty til enkle og lite gjennomtenkte løsninger. Spørsmålet vi må stille er hva sporing egentlig gjør med barna.

Barn er små, nysgjerrige vesener. De liker å ta omveier, ha gjemmesteder og hemmeligheter. De kan selvsagt komme opp i vanskelige og ubehagelige situasjoner. En viktig del av livet er å lære seg å takle også slike situasjoner, ikke vente på at foreldrene rydder opp – ved hjelp av GPS. Sporing av barn vil derfor skape utrygghet snarere enn trygghet, og følelsen av at foreldrene hele tiden kan vite hvor barna er hindrer livsutfoldelse og kreativitet. Jeg synes også det vitner om liten respekt for barns integritet og selvstendighet.

Barn er små, nysgjerrige vesener, de liker å ta omveier, ha gjemmesteder og hemmeligheter.

Derfor er det gledelig å se at sporing av barn så å si ikke brukes, og den gode personvernrefleksen flertallet av befolkningen har gir all grunn optimisme også om framtiden.