Dette innlegget sto på trykk som kronikk i Dagens næringsliv 29. desember 2014

Det er gått halvannet år siden Edward Snowden avslørte at NSA drev massiv overvåkning av vanlige borgere. Dette ga personverndebatten en ny omdreining og gjorde folk flest mer opptatt av personvern. Grunnen var trolig at avsløringene avdekket muligheten for overvåkning av de verktøyene vi bruker til daglig, som epost, telefon og vanlig surfing på internett, og at nærmest alle typer overvåkning er mulig dersom man har vilje og ressurser.

Jeg vil peke på tre hovedutfordringer for personvernet i året vi har foran oss:

– Forslag til nye overvåkningstiltak

– Ny personvernforordning fra EU

– Kommersiell bruk av personopplysninger

Regjeringen har varslet en ny «pakke» med terrorbekjempende tiltak. Det vil sannsynligvis bli fremmet forslag om at PST skal få drive såkalt dataavlesning, for eksempel ved å overvåke folks tastaturer. Det er allerede foreslått at politiet skal få adgang til å bruke catchere, av samme typen som Aftenposten nylig avslørte at er utplassert i Oslo sentrum.

Trolig kommer det også forslag om at politiet skal få større tilgang til offentlige registre. I august ba PST-sjefen om hjemmel til å bruke stordata for å drive analyse på folks nettbruk, ved å «samle inn større mengde informasjon over tid». Hun innrømmet at innhentingen av store mengder data vil «inneholde opplysninger om personer, som i utgangspunktet ikke oppfyller de krav til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans for behandling av opplysninger som i dag gjelder for sikkerhetstjenesten».

Dette er et ytterliggående og farlig forslag. Heldigvis sa samtlige politiske partier nei til forslaget samme dag det ble fremsatt.

Det er all grunn til å være svært skeptisk til slike forslag. Siden terroraksjonen 11. september 2001 er det vedtatt en rekke lover som skritt for skritt har gitt politiet adgang til mer overvåkning og kontroll av befolkningen.

Det er en sentral oppgave for politikerne å tørre å stå imot og i ethvert tilfelle foreta grundige avveininger av personverninteressene opp mot andre interesser.

Politiet skal selvsagt ha gode virkemidler for å bekjempe alvorlig kriminalitet, men borgernes frihet må ikke ofres på veien. Flere av de forslagene som nå trolig kommer vil bidra til nettopp det.

Det er en sentral oppgave for politikerne å tørre å stå imot og i ethvert tilfelle foreta grundige avveininger av personverninteressene opp mot andre interesser. Det er derfor å håpe at regjeringen i året som kommer viser at de er opptatt av personvern i praktisk politikk, ikke bare på papiret.

Personvern berøres selvsagt langt ut over kriminalitetsbekjempelse. Neste år vil EU etter alt å dømme vedta en ny personvernforordning. Borgernes rettigheter styrkes, blant annet retten til å bli glemt. Alle som lagrer og bruker data vil bli pålagt større forpliktelser til å ha en skikkelig internkontroll og gode interne rutiner for behandling av data. Datatilsynet vil bli gitt mandat til å gi bøter i millionklassen.

Norske virksomheter og offentlige etater har en stor jobb foran seg. Vår tilsynsvirksomhet avdekker jevnlig store mangler i de interne rutinene for behandling av personopplysninger. Mange vet ikke hvilke opplysninger de har lagret internt, de mangler rutiner for innsyn og for sletting.

Personvern vil flyttes fra datarommene inn i styrerommene, til etatslederne og inn på ordførerens kontor.

For å etterleve det nye regelverket må det en helt annen systematikk inn i personvernarbeidet, og det må forankres på et mye høyere nivå enn i dag. Personvern vil flyttes fra datarommene inn i styrerommene, til etatslederne og inn på ordførerens kontor.

At personopplysningene våre brukes til å skreddersy reklame er ikke noe nytt, men 2015 vil bli året da dette virkelig tar av. I dag selges personprofiler på børser nærmest som om det skulle være råolje. Man kan selge eller kjøpe profilen til ti tusen tredveåringer med bilinteresse som også spiser sushi og jobber i offentlig sektor.

Schibsted, og nå senest flyselskapet SAS, har som mål å utnytte kundenes personopplysninger i mye større grad enn i dag til blant annet målrettet reklame. Dette utfordrer personvernet på flere områder og vil bli en av Datatilsynets hovedsatsinger neste år.

Særlig utfordrende er det at «noen» vil vite svært mye om oss. Ikke bare hva vi liker å gjøre, men gjennom vår nettadferd (som surfing og søk) avslører vi hva vi er engstelig for, hvilke politiske preferanser vi har, og vår seksuelle legning.

Ofte blir anonymisering pekt på som en løsning, men sammenstilling av i og for seg uskyldige og anonyme data kan entydig identifisere en person.

Det finnes for eksempel bare en person i verden som er 50 år, bor i Oslo, eier en gammel Fiat og har en Maine Coon katt. Og har man knekket den koden, er det enkelt å vite hva Bjørn Erik Thon er redd for, hvem han omgås og hvilket politisk parti han sympatiserer med.