Lørdag 5. september ble Edward Snowden tildelt Bjørnson-prisen. Jeg var så heldig at jeg fikk være til stede under tildelingen og holdt et innlegg i den etterfølgende debatten. Jeg tror alle som deltok følte de overvar en historisk begivenhet. Nå er det riktignok ikke helt sjeldent Snowden gir intervjuer, men å se ham fra første rad i en direkteoverføring, der intervjueren sto ti meter unna, gjorde helt klart inntrykk.

Rammene for intervjuet var at han ikke skulle intervjues om personlige forhold, for eksempel hvordan han hadde det i Moskva. Den dyktige journalisten Per Anders Johansen i Aftenposten stilte imidlertid flere spørsmål om dette, og Snowden svarte villig vekk. Blant annet sa han at han levde et ganske normalt liv. Han ville heller levd i USA, men dypest sett levde han livet sitt på internett – og det kunne han gjøre fra Moskva. Amerikanske myndigheter kunne heller ikke nekte ham å undervise på Princeton og Harvard. Men samtidig var livet vanskelig, han hadde forlat «paradiset Hawaii», forlatt kjæresten sin og det var vanskelig å treffe familien.

Mest interessant var imidlertid Snowdens politiske budskap. Det store skillet var, ifølge Snowden, at man ikke lenger trengte fysisk tilstedeværelse for å overvåke noe, og at det ikke var noen teknologiske begrensninger i hva som var mulig å iverksette av overvåkningstiltak i terrorbekjempelsens navn. Og som hans sa: Hva annet kan de bruke dataene til? Mellom linjene sagt; absolutt alt.

Snowden snakket også om metadata og understreket hvor ekstremt avslørende slike data er. Han mente det var viktig å utvikle ny teknologi og nye standarder for å sikre beskyttelse av personvernet. Han understreket også betydningen av kryptering er for å sikre trygg kommunikasjon.

 

For Edvard Snowden var dette det aller viktigste: Sannheten kom fram og det ble avslørt at myndighetene ikke hadde tillit til sin egen befolkning.

Et spørsmål mange lurte på var om Snowden angret på det han hadde gjort. Han svarte et klare nei på det, og det var åpenbart at han mente han hadde gjort en forskjell. Han trakk bl.a. fram at flere av de overvåkingsprogrammene han hadde avslørt var avsluttet. Han nevnte viktige vedtak i kongressen og senatet (uten å være spesifikk på hvilke) og viktige domstolsavgjørelser, blant annet EU-domstolens avgjørelse om at datalagringsdirektivet var ugyldig. Han mente også at hans avsløringer hadde bidratt til å vise at massiv overvåking av befolkningen faktisk ikke hadde noen effekt for å avdekke og forebygge terror og alvorlig kriminalitet. Som han sa: «De visste hvem terroristen var, men klarte ikke å stoppe ham».

Edvard Snowden mottar Bjørson-prisen

For Snowden handler personvern dypest sett om demokrati og ytringsfrihet. Han fryktet en utvikling der folk unnlot å gjøre ting dersom de følte seg overvåket. «Hvilken bok vil du ikke tørre å lese» spurte han retorisk.

Folks likegyldighet var hans siste tema. Mange sier de ikke er opptatt av personvern fordi de ikke har noe å skjule. Snowdens elegante resonnement er at det er som å si at man ikke er opptatt av ytringsfrihet fordi man ikke har noe å si. Han mente alle kunne gjøre en forskjell og at alle hadde en ansvar for å engasjere seg. Han snakket ned sin egen betydning og mente han var en vanlig fyr. Han innså imidlertid at han hadde gjort en viktig jobb. Og for Edvard Snowden var dette det aller viktigste: Sannheten kom fram og det ble avslørt at myndighetene ikke hadde tillit til sin egen befolkning.