Datalagringsdirektivet (DLD), som ble vedtatt i EU i 2006, ble som kjent erklært ugyldig av EU-domstolen i 2014. I forrige uke konkluderte Hans Petter Graver og Henning Harborgs utredning med at forslaget til norsk datalagringsregelverk, som kom etter direktivet, ikke lar seg forene med menneskerettskonvensjonen.
EU-domstolens begrunnelse i fjor var at direktivet, som foreskrev lagring av tele- og internettrafikkdata om nær sagt hele Europas befolkning, stred mot artikkel 7 om retten til respekt for privatlivets fred og til fri kommunikasjon, og artikkel 8 om personopplysningsvern i EUs charter om grunnleggende rettigheter.
Artikkel 7 tilsvarer bestemmelsene som vi har i Grunnloven § 102 og i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Den er tatt inn i norsk lov og gitt forrang foran øvrig lovgivning i medhold av menneskerettsloven fra 1999. Artikkel 8 tilsvarer reglene i personopplysningsloven og i Europarådets konvensjon 108 fra 1981, som Norge har ratifisert. Justis- og beredskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet har i etterkant likevel ønsket å kartlegge mulighetene for å innføre regler om datalagring for kriminalitetsbekjempelsesformål i Norge.
Som vi i Datatilsynet har påpekt flere ganger, har den norske stat en plikt til å vurdere datalagringstiltak opp mot de grunnleggende menneskerettighetene før de eventuelt fremmer forslag om å innføre slike regler i norsk lov. Dette følger blant annet av Grunnloven § 92, menneskerettsloven § 3 og utredningsinstruksen. Professor Hans Petter Graver og advokat Henning Harborg leverte da også en utredning om temaet til de to departementene sist fredag.
Da Samferdselsdepartementet tok initiativ til å innføre DLD i norsk rett for noen år siden, uttalte det at ”[l]agringslovens regler om utlevering av data bygger […] på en meget grundig og konkret forholdsmessighetsvurdering.” Harborg og Graver skriver i utredningen at de ikke er enige i at loven bygger på en meget grundig vurdering av forholdsmessigheten av datalagring – noe som for øvrig også var Datatilsynets standpunkt da vi kom med vår høringsuttalelse i saken. I utredningen understreker Graver og Harborg at det er stor prinsipiell forskjell på regler som gir politiet og påtalemyndigheten tilgang til opplysninger som allerede finnes, og regler som pålegger lagring av data som ellers ikke ville ha blitt lagret på grunn av oppklaring av mulige straffesaker i fremtiden – det siste er i realiteten overvåkning.
Graver og Harborg uttaler videre:
«Det kan etter vår oppfatning ikke utelukkes at de personvernmessige betenkelighetene ved overvåkningselementet er så fremtredende og tungtveiende at man simpelthen ikke kan anse datalagring nødvendig i et demokratisk samfunn».
Utrederne sikter her til unntaksbestemmelsen i EMK, som angir vilkårene for når en stat kan gripe inn i de rettighetene som er beskyttet etter artikkel 8 – konvensjonen krever at inngrepet må være nødvendig og proporsjonalt.
Vi mener at total overvåkning av alle innbyggere i et helt kontinent for å avverge eller oppklare fremtidige forbrytelser aldri kan ses på som nødvendig eller proporsjonalt i menneskerettighetenes forstand, og at Regjeringen etter dette blir nødt til å skrinlegge alle ideer om generell og massiv datalagring.
For å parafrasere journalisten og advokaten Glenn Greenwald og tidligere høysterettsdommer i USA, Louis Brandeis:
Privatlivet tilhører kjernen av hva det vil si å være et fritt menneske – å frata folk privatlivet er en helt annen forbrytelse enn tyveri av materielle eiendeler.