Mange arbeidsgivere googler jobbsøkere før ansettelse. «Å google» vil si å søke etter informasjon om kandidaten på Internett ved bruk av en søkemotor. Googling kan gi informasjon om kandidaten som ikke har fremkommet i jobbsøknaden, under intervjuet eller i telefonsamtaler med jobbsøkerens referanser.

Men er dette en helt uproblematisk måte å finne informasjon på?

Begrensninger i adgangen til å innhente informasjon

Arbeidsmiljøloven, likestillingsloven og diskrimineringslovene har regler som setter grenser for arbeidsgivers adgang til å innhente informasjon om jobbsøker ved ansettelse. Formålet er å hindre ulovlig diskriminering i arbeidslivet. Ulovlig diskriminering vil si vektlegging av forhold i ansettelsesprosessen som det ikke er adgang til å forskjellsbehandle arbeidstakere ut fra.

Kort fortalt har arbeidsgiver i en ansettelsesprosess som hovedregel ikke lov til å innhente opplysninger om jobbsøkers helse, medlemskap i fagforening, samlivsform, seksuelle orientering, graviditet, adopsjon og familieplanlegging, og standpunkt i kulturelle, politiske og religiøse spørsmål. Unntak gjelder hvis opplysningene er relevante for å vurdere om personen er kvalifisert for stillingen. Arbeidsgiver har ikke anledning til å spørre om slike ting i et intervju og kan heller ikke innhente opplysningene «på annen måte». Annen måte vil naturlig nok omfatte søking på Internett.

Personopplysningsloven har også regler om informasjonsinnhenting, rettet mot innhenting som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler. Loven bygger blant annet på et prinsipp om dataminimalitet. Prinsippet går ut på å avgrense mengden av personopplysninger så mye som mulig ut fra formålet man har. For å oppnå dataminimalitet sier loven at innhenting av personopplysninger skal være nødvendig og relevant for et bestemt formål som er saklig begrunnet i virksomheten. Unødvendige og ikke-relevante personopplysninger skal ikke innhentes. 

Utfordringer ved googling

Det kan oppstå konflikt med disse reglene hvis arbeidsgivere bruker Internett aktivt for å finne informasjon om jobbsøkere. Søkemotorens roboter jobber kontinuerlig med å sammenstille all informasjon som finnes i globale åpne datanettverk. Robotene jobber for å maksimere antall data som på en eller annen måte kan relateres til søkeordet arbeidsgiver bruker.

Ved å bruke jobbsøkerens navn som søkeord er dermed sjansen stor for at arbeidsgiver vil komme over informasjon om jobbsøkeren som verken er nødvendig eller relevant for å vurdere om personen er kvalifisert for stillingen. Det vil også være en risiko for at arbeidsgiver finner informasjon som det ikke er adgang til å innhente etter arbeidsmiljøloven, likestillingsloven eller diskrimineringsloven.

Digital selvhjelp

I vår digitale virkelighet finnes det mange praktiske selvhjelpsråd til han eller hun som skal ut i arbeidsmarkedet. «Fjern opplysninger fra nettet som stiller deg i et dårlig lys», er det klare rådet. «Ta kontakt med slettmeg.no eller søkemotorene». «Ikke si dumme ting i diskusjonsfora». «Be vennene dine om å ikke legge ut bilder eller informasjon om deg som kan skade omdømmet ditt». Dette er fornuftige råd, alle sammen. En fare ved slike råd er imidlertid at de kan bidra til å undergrave reglene som er der for å beskytte arbeidstakere i ansettelsesprosessen. Det er også en fare for at prinsippet om dataminimalitet blir tilsidesatt til fordel for så omfattende datainnhenting som mulig.

Jobbsøkeres bekymring

Datatilsynet har blitt kontaktet av mange personer som er bekymret for konsekvensen av googling på Internett. De uttrykker alle en følelse av avmakt og frustrasjon. Én av dem som kontaktet oss fortalte at han hadde skrevet under på en digital underskriftskampanje om støtte til Borrelia og ME-pasienter. Informasjon om dette kom opp som øverste søketreff hver gang man googlet på hans navn. Han fryktet at dette ville kunne bli vektlagt av arbeidsgivere ved jobbsøking fordi arbeidsgivere kunne tro han hadde sykdommen. En annen som kontaktet oss fortalte at diskusjoner han hadde deltatt i på nettfora kunne leses av enhver ved googling på hans navn. Han fryktet at arbeidsgivere som ikke var enig i hans synspunkter, skulle la vær å kalle ham inn på intervju. Diskusjonene var over femten år gamle og handlet om temaer som religion og narkotikapolitikk. På den tiden da han hadde deltatt i diskusjonene var de ikke søkbare på Internett slik som i dag. En tredje fortalte om at noen hadde opprettet en twitterkonto i hans navn og lagt ut pornografiske bilder. Dette var trolig gjort bevisst for å skade ham. Ved googling på hans navn ville twitterkontoen dukke opp som et søketreff.

Arbeidsgiver som bruker nettet for å finne informasjon om jobbsøker, kan finne slik informasjon. Det kan da, enten bevisst og ubevisst, være vanskelig for arbeidsgiver å unngå å vektlegge det man får vite. Konsekvensen kan bli at arbeidsgiver avfeier kandidaten som uaktuell. Jobbsøker mister i så fall muligheten til å få en fair sjanse til å vise egne kvalifikasjoner og arbeidsgiver mister muligheten for å få en verdifull ansatt.

Internett som digital CV

– Jammen, vi lever i en digital verden. Det må alle bare forholde seg til, sier noen.

Ja, vi lever i en tid hvor enkeltpersoners liv gir en mengde elektroniske fotavtrykk. Og datakraften til søkemotorene gjør innhenting og sammenstilling av informasjon til en enkel oppgave.

Noen mennesker bruker nettet til å promotere og markere seg selv overfor arbeidsgivere. Dette er helt vanlig og det er helt legitimt for arbeidsgivere å lete etter informasjon om jobbsøkeren på nettsteder hvor arbeidstakeren presenterer seg selv.

Det er likevel viktig å huske på at Internett ikke er et ensartet rom med ensartet formål. Mange mennesker bruker nettet til å kommunisere med venner og familie. De bruker nettsteder som har en mindre offentlig karakter og hvor forventningen om privatliv er større. Informasjon som disse internettbrukerne legger ut om seg selv, er det mer problematisk at arbeidsgiver leter etter, selv om det teknisk sett er mulig å finne den ved bruk av søkemotorer.

Det er også viktig å være bevisst på at Internett ikke er noen sannhetsleverandør. Deler av Internett er et flyktig mylder og et loppemarked av informasjon av alle slag. Det vil kunne være tilfeldig hva som havner på nett og hvordan det fremstår for leseren etterpå. Informasjon deles, videresendes, kommenteres og gjenbrukes, og informasjonen forsvinner ikke selv om årene går.

Ønsker vi at våre spor på Internett skal være vår digitale CV?