Med tilgang til enorme datamengder – og få restriksjoner på hvordan disse kan utnyttes – tar Kina nå ledertrøyen i kappløpet om utviklingen av kunstig intelligens.  (artikkelen sto på trykk i Dagens Næringsliv 15. februar 2018)

Kina har vokst frem som et gigantisk laboratorium for eksperimentell databruk. Tre av de ti største internettselskapene i verden er nå kinesiske: Baidu, Alibaba og Tencent, populært kalt BAT. På enkelte områder, for eksempel innen finansiell teknologi og mobile betalingsløsninger, er Kina i førersetet for utvikling av nye og innovative løsninger. Tiden da Kina kun var en etteraper som laget billige kopier av produkter fra vesten, er definitivt over.

Nå vil Kina bli supermakt på kunstig intelligens. Kinesiske myndigheter investerer hundretalls milliarder kroner i utviklingen av kunstig intelligens og målet er å bli verdensledende på dette området innen 2030. Med seg på laget har de BAT-selskapene.

For å utvikle kunstig intelligens er man avhengig tilgang til mye data. Data, som i mange tilfeller er personopplysninger, er drivstoffet som gjør at systemer kan lære og blir intelligente. Her har Kina en stor fordel i kappløpet om å utvikle verdens beste kunstige intelligens.

Med sine 1,4 milliarder innbyggere og omfattende dataregistre, har Kina tilgang til enorme datamengder. I tillegg har landet den fordelen at det er få restriksjoner knyttet til hvordan data kan utnyttes. Myndigheter og kommersielle virksomheter kan derfor utvikle kunstig intelligens uten de samme begrensningene som personvernlovgivningen setter i Europa.

I Europa kan for eksempel myndigheter og selskaper ikke uten videre kan bruke data de har samlet inn fra oss til andre og nye formål vi ikke kjenner til. De må også begrense innsamlingen av opplysninger til det som er strengt nødvendig. Disse prinsippene skal gi oss kontroll over våre egne opplysninger og utviklingen av kunstig intelligens må finne sted innenfor disse rammene.

Takket være enorme databaser med bilder av befolkningen, er Kina verdensledende på utvikling av ansiktsgjenkjenningsteknologi. Kina har installert det mest omfattende kameraovervåkningssystemet i verden. 150 millioner kameraer er utplassert og innen fire år skal 400 millioner nye kameraer monteres opp. I byen Guiyang har kameraovervåkningssystemet samlet inn bilder av alle byens 3,4 millioner innbyggere og koblet dem til den enkeltes ID-nummer, ifølge BBC.

Ansiktsgjenkjenning brukes allerede av banker, restauranter og til og med på offentlige toaletter i Kina for å fastslå folks identitet. Det er likevel politi- og sikkerhetsmyndighetene som er mest ivrige etter å ta i bruk teknologien. Det nasjonale kameraovervåkningssystemet er utrustet med ansiktsgjenkjenningsteknologi, og kan i tillegg fastslå kjønn, alder og etnisitet. BBC-journalist John Sudworth fikk tillatelse til å teste ut systemet i Guiyang. Basert på et bilde av ham som han sendte til politiet i forkant av et besøk i byen, tok det kun syv minutter fra Sudworth gitt ut på gaten i Guiyang, til ansiktsgjenkjenningssystemet hadde lokalisert ham og politiet kunne «anholde» ham. Siste nytt er at politiet har utvidet sitt overvåkningsarsenal med briller med ansiktsgjenkjenningsteknologi. Med disse brillene på kan politiet pågripe suspekte individer enda mer effektivt.

Den kunstig intelligente fremtiden er ikke bare dystopisk. Teknologien vil også løse mange viktige samfunnsoppgaver fremover. Det er derfor avgjørende at Norge og Europa for øvrig ikke blir sinker på dette området. Utviklingen vi ser i Kina berører oss derfor, både som utviklere og brukere av teknologien.

Kunstig intelligens kan selges som programvare på det globale markedet. Google og IBM tilbyr sine kunstig intelligens-løsninger til private og offentlige aktører over hele verden. Om noen år kan den beste kunstige intelligensen i verden være utviklet av et kinesisk selskap. Når denne programvaren tilbys på verdensmarkedet, vil det da være OK for et norsk sykehus eller bank å velge denne? Spørsmålet er om vi fremover må stille etiske krav til den kunstige intelligensen vi tilbys på samme måte som vi stiller etiske krav til hvordan andre forbruksvarer er fremstilt og produsert, som for eksempel matvarer og klær.

For å holde tritt med utviklingen av kunstig intelligens i Kina, kan det bli fristende for europeiske virksomheter å flytte produksjonsmiljøene som jobber med kunstig intelligens dit. Vi har allerede sett de første eksemplene på dette. Det britiske teknologiselskapet Medopad flyttet utviklingen av sin kunstig intelligens-baserte helseapplikasjon til Kina. I Storbritannia hadde de ikke tilgang til store nok datamengder for å kunne trene opp algoritmene sine. Ved å samarbeide med Tencent, Kinas ledende sosiale nettsamfunn, fikk selskapet tilgang til brukerdata i en helt annen målestokk enn hjemme i Storbritannia. Nylig opprettet også Google en kunstig intelligens-avdeling i Kina.

Samtidig som kinesiske myndigheter utvikler og bruker kunstig intelligens på autoritære måter, er det tegn som tyder på at de kinesiske teknologigigantene ser nødvendigheten av å sette personvern på dagsordenen. Teknologiselskapene ønsker å ekspandere vestover på jakt etter mer brukerdata som de kan bruke i utviklingen av kunstig intelligens. Skal de levere tjenester som har tillit i de vestlige markedene, må de bygge løsninger som ivaretar grunnleggende personvernhensyn. Det er imidlertid mer tvilsomt om kinesiske myndigheter vil ta slike hensyn i sitt arbeid med å realisere ambisjonen om å bli verdensledende innen kunstig intelligens.