Hvilke tiltak vi iverksetter i dag vil ikke bare påvirke hvordan pandemien utvikler seg, men også hvilket samfunn vi skal leve i når sykdommen har rast fra seg.

Den viktigste oppgaven i verden nå er å håndtere koronapandemien. Det er så viktig at vi setter nesten alt på pause.

Datatilsynet har sjelden hatt større pågang av arbeidsoppgaver. Vi må fortløpende ta stilling til om det kan hentes data fra basestasjoner, om hjemmeundervisningen skjer på trygge plattformer, om man kan sende meldinger der folk blir bedt om å reise hjem fra hytta basert på lokasjonsdata og om man kan bruke Skype i helsetjenesten. Og ikke minst, om det er greit at myndighetene samler inn og analyserer vårt bevegelsesmønsteret for å bekjempe spredningen av viruset.

Smarttelefonen endrer alt

Til forskjell fra tidligere pandemisituasjoner har de fleste i dag en smarttelefon. Det betyr at en majoritet av verdens innbyggere til enhver tid bærer med seg en innretning som kan spore brukernes bevegelsesmønster. Presist, i sanntid, døgnet rundt. I tillegg kan apper fôre selskap og myndigheter med helsedata og statistikk som kan bidra til å ikke bare registrere sykdomstilfeller, men også måle hvor effektive smittevernstiltakene som igangsettes er.

Myndigheter i mange land, også land med demokratisk styresett og sivile rettigheter, tar nå denne muligheten i bruk.

Sørkoreanske myndigheter har innført et system som sender tekstmeldinger til alle innbyggerne med detaljert informasjon om smittede personers aktivitet. Dette er statsfinansierte apper som identifiserer smittede i en kartløsning og overvåker innbyggere i karantene.

Den israelske regjeringen har tilsidesatt parlamentet og hamret gjennom et tiltak som lar etterretningstjenesten ta i bruk et overvåkingssystem utviklet for terrorbekjempelse på den generelle befolkningen. Både politi og etterretning kan nå spore smittedes bevegelser for å bryte smittekjeder, samt sørge for at de som er pålagt karantene overholder den.

Felles for disse eksemplene er at myndigheter utnytter smarttelefonens iboende sporingskapasitet og innfører svært inngripende overvåkingsmetoder. Norge er intet unntak. I disse dager utvikles det en sporingsapp som registrerer våre bevegelsesmønstre. I normale tider ville ikke dette vært akseptabelt. Vi lever imidlertid ikke i normale tider, vi lever i en krisetid. Appen kan være et nyttig verktøy for å redde liv, men det er viktig at det er full åpenhet om hvilke data som samles inn og hva de brukes til.

Smittesporing

Under en folkehelsekrise har myndigheter i liberale demokratier smittevernlover som gjør det mulig å iverksette tiltak som griper inn i det som normalt ville vært beskyttet av personvernet. Det europeiske personvernrådet (EDPB) har understreket at personvernforordningen (GDPR) ikke er til hinder for tiltak som kan bekjempe koronaviruset, men understreker at også borgernes grunnleggende rettigheter må beskyttes. Derfor må vi som samfunn også i en tid preget av frykt og usikkerhet, holde hodet kaldt og vurdere hvorvidt inngrepene som gjøres kan forsvares juridisk, moralsk og etisk. Smarttelefonen kan være et svært kraftig verktøy i kampen mot viruset. Ettersom dette er den første pandemien i smarttelefonens tidsalder, må vi også være ærlige og si at heller ikke personvernmyndighetene med sikkerhet kan si nøyaktig hvor grensen mellom det akseptable og uakseptable går.   

Vi må derfor stille de samme spørsmålene som vi ellers ville gjort. Hva er formålet med tiltaket? Hvilke data samles inn? Hvordan og hvor lenge skal de brukes? Hvem har tilgang til opplysningene? Hvordan sikres de slik at ikke uvedkommende får tilgang? Og ikke minst, hva skjer hvis sporingen viser seg å ikke ha den ønskede effekten?

Unntakstilstand må ikke bli den nye normalen

Retten til personvern er en menneskerettighet som skal gi individet beskyttelse mot vilkårlige inngrep fra blant annet myndigheter. I retten til personvern ligger et krav om at omfanget av eventuelle inngrep skal stå i forhold til det man ønsker å oppnå. Som Personvernrådet uttrykker det, må tiltak som er inngripende overfor enkeltmennesket og deres rett til personvern være nødvendig, egnet og forholdsmessig. Bekjempelse av en pandemi kan selvsagt være et eksempel på et slikt legitimt formål.

Samtidig er det nettopp i krisesituasjoner at vi må være ekstra varsomme med hvilke valg vi tar og ikke akseptere mer inngripende overvåking enn nødvendig.

Stortingets rolle  

Inngripende tiltak bør i størst mulig grad fattes av de folkevalgte. Stortinget, ikke bare departementet, slik det står i forskriften i dag, bør derfor konsulteres dersom det skal gjøres eventuelle endringer i eller forlengelser av tiltaket.

Vi godtar i en krisetid tiltak som vi aldri ville godtatt i en normalsituasjon. Når vi sakte, men sikkert vender tilbake til normaliteten, skal også tiltakene trekkes tilbake. Det overordnede dilemmaet vi står ovenfor er hvordan vi best kan bekjempe viruset uten at tiltakene som innføres er mer inngripende enn nødvendig og at dette ikke blir en ny normaltilstand.

Denne kronikken ble først publisert på NRK Ytring.