I en tid hvor pandemier dominerer folks bevissthet har personvern aldri vært mer aktuelt. Følg med på vår bloggserie om pandemi og personvern til høsten.

Da de siste dagene av 2019 ebbet ut og vi entret et nytt tiår, kunne vi se tilbake på et år hvor personvern hadde inntatt en sentral plass i nyhetsstrømmene, politiske debatter og vanlige folks samtaler. Cambridge Analytica-skandalens etterdønninger fortsatte å skylle inn over bevisstheten vår, Det britiske datatilsynet ICO bøtela British Airways og Marriott International Inc. med flere hundre millioner pund, og nye personvernlover ga mennesker i California, Brasil og India et sterkere vern mot overvåking og sporing. Her hjemme ble veiprising, digitalt grenseforsvar og barns personvern i skolen diskutert i regjeringskontorene og rundt middagsbordet. Når fjoråret skulle oppsummeres var det lett å tenke at dette var året, her tok personvern sin rettmessige plass i sentrum av den offentlige samtalen. 2020 er dømt til å bli en nedtur.

Det var slik vi tenkte i gamle dager, også kjent som februar. Når WHO i mars smalt pandemimerkelappen på sykdommen Covid-19, endret alt seg. Koronaviruset som herjer kloden vil føre til økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske endringer vi ikke er i nærheten av å forstå omfanget av ennå. Det vi med sikkerhet kan si er imidlertid at personvern vil ha en sentral plass i mange diskusjoner om hvordan vi skal innrette samfunnet i kjølvannet av pandemien.

I en serie bloggposter fremover vil vi se på hvordan håndteringen av koronapandemien har påvirket, og vil fortsette å påvirke, personvernet ved å se nærmere på noen konkrete eksempler.

Vil hjemmekontor bli den nye standardmodellen i norsk arbeidsliv? Det vil i så fall reise et vell av personvernspørsmål knyttet til informasjonssikkerhet i kommunikasjonsløsninger, grensene for arbeidsgivers rett til å kontrollere sine ansattes arbeidsdag og utvisking av skillene mellom jobb og privatliv. Og hva skjer når virksomheter vil ha arbeidsstokken tilbake til kontoret? Hvor går grensene for arbeidsgivers rett til å kartlegge sine ansattes helsetilstand? Kan man bli avkrevd daglige helserapporter for å få lov til å være på kontoret? Og hva med informasjon om familie og venners helsetilstand?

Den abrupte stengingen av skolene kastet skoleledere, lærere, elever og foreldre ut på den dype enden av digitaliseringsbassenget. Vil norske skoler ta et steg tilbake og analysere og risikovurdere alle appene som ble tatt i bruk da skolene stengte? Vil utfordringene knyttet til personvern og informasjonssikkerhet i skoler endelig adresseres, eller vil norske kommuner fortsette å kjøre egne løp i møte med den voksende edtech-industrien?

Og hva skjer med norske myndigheters ambisjon om å stable på beina en smittesporingsløsning som både fungerer og ikke bryter loven? Vil de gjøre som britiske myndigheter og ta i bruk Apple og Googles løsning, eller fortsette med Simulas? Vil de nå den forjettede dekningsgraden på 60 %, og i så fall, hvordan vektes personverninngrepet opp mot smittesporingseffekten da?

Alle disse spørsmålene er i tillegg rammet inn av at vi ikke aner om og når en ny smittebølge vil treffe oss, og hvordan denne vil slå ut. Det finnes fremdeles ingen vaksine mot Covid-19, og vi vil leve med trusselen om en oppblomstring i lang tid fremover. Denne unormale våren har uansett hatt som bieffekt at flere nordmenn har lært seg forskjellen mellom GPS og Bluetooth-sporing, flere foreldre har tatt en ekstra kikk på innstillingene til appene som ble fjerninstallert på iPaden til førsteklassingen og flere har stilt kritiske spørsmål til arbeidsgiveres rett til innsyn i arbeidstakeres helseopplysninger.

I en tid hvor pandemier dominerer folks bevissthet har personvern aldri vært mer aktuelt. Følg med på vår bloggserie om pandemi og personvern til høsten!