Dette innlegget ble holdt på oppstartsmøtet til Barne- og familiedepartementets strategi for trygg digital oppvekst 13. april 2021

En trygg digital oppvekst har vært en viktig satsing for Datatilsynet i mange år. Vi var initiativtaker og er fortsatt aktiv deltager i prosjektet Du bestemmer, en nettressurs for personvern, digital dømmekraft og nettvett, vi har behandlet mange saker der barn og unge rammet av sikkerhetsbrudd bl.a. i kommunene og vi har deltatt aktivt i debatten, og behandlet viktige saker knyttet til for eksempel overvåking av barn og smartklokker, og endelig, foreldres snoking i barns personopplysninger.

Barn og unges personvern må få en sentral plass

Ingen har fasitsvaret på hvordan barn kan få en trygg digital oppvekst. Men et klart fokus på barn og unges personopplysninger, bevissthet og kunnskap om dette, må bli svært viktig i utformingen av strategien. Persondata samles inn, analyseres, deles, gjenbrukes, selges og kjøpes i et tempo som er umulig å ha oversikt over. Dersom barn skal vernes for skadelig markedsføring, er personopplysninger involvert. Dersom barn skal bruke sosiale nettsamfunn trygt, er personopplysninger involvert.

Skal vi hindre snoking, hindre deling av bilder, hindre grov nettkrenkelse og det verste av alt, overgrep, er personopplysninger, og i en del tilfelle sikkerhetsspørsmål, involvert. Mitt klare råd er derfor: Bruk mye tid på personvern, og sørg for å innhente kompetanse der den finnes, nemlig i Datatilsynet.

Kompetanseheving i alle ledd er sentralt

Det er også viktig å vokte seg for den moralske pekefingeren. Vi må lære barn og unge til selv å ta ansvar for egne valg, uten å rette en pekefinger mot dem. Vi må fortelle om de negative følgene av å for eksempel dele nakenbilder, men dersom de likevel velger å gjøre det, er fordømmelse og pekefinger feil medisin.

Vi har alltid vært eksponert for farer i oppveksten. Jeg vokste opp ved E18 mellom Stockholm og Oslo, og bygde demning i veikanten, men jeg forsto at biler var farlige, og jeg måtte gjøre valg: Ikke gå utenfor den gule stripa, gå langt inn til siden hvis en trailer passerte, gå inn i hagen hvis vi hørte en sykebil, ikke sloss i veikanten.

Dagens unge må ta stilling til masse digitale spørsmål og håndtere digitale dilemmaer hver eneste dag. Det må vi som foreldre hjelpe dem til, det må skolen hjelpe dem til, men det dummest vi gjør, er å moralisere når de tar feil valg. Vi må akseptere at de, som vokser opp i en annen verden enn oss, også velger annerledes enn vi ville gjort. Det kanskje aller verste er å gi feil råd. Går ei ung jente til helsesykepleier og ber om hjelp fordi hun har delt et nakenbilde, må hun få riktig råd.  Hvis hun møtes med spørsmålet: «Men hvorfor sendte du bildet», er skylden plutselig plassert og tilliten brutt. Derfor er kompetanseheving helt avgjørende i alle ledd.

Involver riktig fagkompetanse

Hva skal til for at den strategien som nå skal utarbeides blir en suksess? Både selve sluttproduktet og oppfølgingen av det? Bred involvering, bred forankring og åpenhet er noen stikkord. Det er mange som har barn og unge som sitt arbeidsfelt, flere av dem er innledere her i dag. Alle må få mulighet til å delta, til å gi sine innspill.

Datatilsynet kan mye om personvern, og det vil være usedvanlig dumt å ikke involvere oss i spørsmål som dreier seg om personvern. Barneombudet har bred kompetanse på barns rettigheter, og må være en viktig bidragsyter. Og vi må ta de unge med på råd, snakke og lytte. Det er så lett å forsøke å ta de unges perspektiv, uten å snakke med de unge. Vi må erkjenne (jeg gjør det uten blygsel) at ungdomskulturen i dag er vanskelig å forstå. Gjør vi ikke det, bærer det feil av sted.

Få oversikt over hele aktørbildet

Det er et aktørbilde som er ganske komplisert. Ofte snakker vi om de unge selv, foreldre, lærere og kanskje helsesykepleiere på skolen. Men hvem utvikler appene? Hvem står bak de store selskapene? Og hva med de offentlige instansene som behandler opplysninger om barn og unge? Har de kompetansen som trengs?

Det er et helt økosystem som bidrar med det som kan bli en app som eksponerer barn for skadelig innhold, eller en app som gir de unge mulighet til å kontrollere egne data.

Jeg ser fram til å lese en strategi som hever blikket, kartlegger aktørbildet, og som ansvarliggjør de ulike aktørene. Et viktig stikkord for denne strategien må være kompetanseheving i alle ledd. Det trengs kompetanse i hvordan vi skal forebygge uønskede hendelser og kompetanse i hvordan vi skal håndtere det når det går galt.

Jeg håper ikke vi får en strategi der skjermtid og aldergrenser i sosiale medier får plass. Da ender strategien opp som det stussligste av alle dyr, nemlig papirtigeren.