Det er blitt skapt et avhengighetsforhold mellom norske virksomheter og teknologiselselskapene som det blir vanskelig å fri seg fra. Vi må passe på at ikke offentlig sektor blir like avhengig av den samme retorikken – at de «må være på sosiale medier ettersom befolkningen er der».

Denne teksten ble først publisert på kommunikasjonsforeningens nettsider 23.09.2021.

Jeg kaster her ut et kjøttfullt ben som jeg håper kan bidra til å øke bevisstheten og skape debatt om det offentliges bruk av sosiale medier.

Bindinger til big tech er regelen snarere enn unntaket. Ved å bruke gratis tilgjengelige verktøy fra de store teknologiselskapene, inviterer offentlige virksomheter kommersielle aktører til å samle inn og bruke data om norske innbyggere. Samtidig skapes det et avhengighetsforhold som det kan bli vanskelig å fri seg fra, ettersom det finnes få alternative tjenestetilbydere.

Vi må passe på at det samme ikke skjer med retorikken: at offentlig sektor blir for avhengig av argumenter som forsvarer deres tilstedeværelse på Facebook, Twitter, LinkedIn og co, samtidig som de unnlater å reflektere over egen tilstedeværelse i kanalene og tenke alternativt. Hardt arbeid og tøffe beslutninger ligger forut. Det er først når man forsøker å fri seg fra lenker, man kjenner hvor krevende det kan være.

Tyskland går foran

Det offentlige myndigheter gjør, har en signaleffekt. Datatilsynet befinner seg i en merkelig situasjon. Som en moderne virksomhet digitaliserer og effektiviserer vi oss i takt med samfunnet. Samtidig skal vi være garantist og fremste beskytter av personvernet i Norge. Dermed står Datatilsynet i en snodig skvis i spørsmålet om vi bør bruke sosiale medier i vårt eget kommunikasjonsarbeid. Et par tilfeller fra våre kolleger i Tyskland er interessante.

I januar 2020 valgte en av de tyske datatilsynsmyndighetene å slette sin konto på Twitter. To EU-dommer, og personvernregelverkets krav til å avklare såkalt felles behandlingsansvar, var blant årsakene. Tilsynet konkluderte med at de ikke lenger var på trygg, juridisk grunn. Samtidig kom de med noen minstekrav overfor andre offentlige myndigheter som benytter sosiale medier i delstaten. I dag sverger vårt tyske søstertilsyn selv til den desentraliserte mikrobloggingstjenesten Mastadon når de kommuniserer med sine innbyggere.

Regelverket (GDPR) og rettspraksisen som avgjørelsen hviler på, vil være både direkte og indirekte bindende for Norge. EU-dommene Wirtschaftsakademie og Fashion ID fastslår at den som oppretter en Facebook-side, vil være felles ansvarlig med Facebook for behandlinger av personopplysninger på siden.

Da dommene falt, var vi i Datatilsynet selv allerede i dypt inne i vurderinger om egen bruk av sosiale medier.

Må ha orden i eget hus

Bruk av sosiale medier reiser flere viktige tekniske, juridiske og etiske spørsmål. Et knapt år etter at GDPR trådte i kraft, satte vi selv i gang med et ambisiøst prosjekt som bidrar til å belyse disse spørsmålene. Mandatet fra ledelsen var ikke å vurdere om vi skal gå ut av Twitter. Vi skulle vurdere å gå inn på Facebook.

Med innføringen av personvernforordningen, eller GDPR, i 2018, har vi fått et strengt og teknologinøytralt regelverk som plasserer plikter og ansvar på alle som behandler personopplysninger. Regelverket stiller krav til alle som behandler personopplysninger, og til formidlingen av rettigheter og informasjon om behandlingen. Forordningen handler i bunn og grunn om å ha orden i eget hus.

Et viktig verktøy for å sikre at personvernet til brukerne som er registrert i en løsning ivaretas, er å gjennomføre risikovurderinger og vurdering av personvernkonsekvenser. Det er dette verktøyet Datatilsynet nå har brukt i vurderingen av Facebook, og som har munnet ut i en ny rapport.

Legitimerer overvåkingsøkonomien

Vår vurdering er på mange måter et bidrag til en analyse av overvåkingsøkonomien. Kommunikasjon i sosiale medier vil av natur alltid inneholde personopplysninger. De store teknologigigantene går ut av sin vei for å gjøre det enklest mulig å kommunisere på plattformene deres. Tilsynelatende triviell kommunikasjon medfører ofte en omfattende behandling av personopplysninger. Jeg mener at et av de mest innsiktsfulle perspektivene å forstå disse plattformene på, er fra et personvernperspektiv.

Det er lettere å ta stilling til teknologi når vi forstår den bedre. Hva slags opplysninger samles inn fra Facebook-siden? Hvor lenge vil opplysningene lagres i Facebook-systemet? Hva er behandlingens geografiske omfang? I en teknisk kartlegging gjorde vi rede for behandlingens art, omfang, formål, sammenheng, kilder og mottakere, samt løsningens informasjonssikkerhet.

Kartleggingen «tvinger» en til å beskrive og ta stilling til en rekke forhold ved en databehandling som påvirker den enkeltes personvern, rettigheter og friheter. Ved å kommunisere gjennom en side på plattformen, bidrar vi til å opprettholde og legitimere denne økonomien.

Nye regler skulle skape endring

De store teknologiplattformene har lenge vært et vanskelig juridisk terreng. De setter standarden selv: «Godta vilkårene våre i sin helhet, eller la være å bruke tjenesten». De fleste tar ikke stilling til nye personvernerklæringer når det kommer oppdateringer, og har kanskje heller ikke sett på den gamle. Facebook kan når som helst endre sine vilkår.

GDPR ble innført for å endre. Hvor lenge kan vi akseptere denne rollefordelingen?

La oss se på enda et tilfelle fra Tyskland. Før sommeren gikk det føderale datatilsynet (BFDI) ut og gav offentlige myndigheter beskjed om å slette Facebook-sidene sine innen nyttår. Dette blant annet som følge av Schrems II-dommen spesielt og mangel på etterlevelse av EUs personvernlovgivning generelt. Offentlige myndigheter skal gå foran som et godt eksempel, sier de.

Et spørsmål om verdier

Bruk av sosiale medier gjør at ulike verdier kommer i konflikt med hverandre. Personvern må ofte balanseres mot interesser av vidt ulik karakter. Datatilsynet har, som resten av offentlig sektor, et viktig informasjons- og kommunikasjonsbehov. Samtidig har vi plikt til å informere om et stort og komplisert regelverk. Vi er ombud for én av de viktigste verdiene i et informasjonssamfunn.

Den enkelte står fritt til å bruke sosiale medier og ta stilling til personvern etter eget skjønn. Som offentlig aktør og rollemodell for personvernet, må vi i Datatilsynet ta mer allmenne hensyn og oppfylle våre plikter. Som tilsynsmyndighet følges vi med argusøyne når det gjelder loven vi selv håndhever. I vårt interne hierarki av verdier, er det selvsagt at personvernet troner øverst. Det går på bekostning av for eksempel Google Analytics, Youtube – og nå Facebook.   

Vårt tyske søstertilsyn hoppet over til plattformen Mastadon. Kanskje en emigrering til alternative kommunikasjonsverktøy er den eneste måten vi kan tilbakevise argumentet om at myndighetene må være der folket er? Jeg skulle ønske jeg kunne vise til et mer attraktivt alternativ.