Dette innlegget sto på trykk i Morgenbladet 24. januar. Dag Mostuen Grytli er fast bidragsyter i avisens serie «Menneske og maskin».

Tonje Brenna kan lære litt av en terrorist fra 1800-tallet.

«Du er og blir en ludditt», har jeg flere ganger slengt etter min kone når hun for eksempel nekter å forholde seg til at telefonen hennes kan kobles til bilen via bluetooth. Du kjenner typen, de som uten å kunne skylde på hverken alder eller funksjonsnedsettelse enkelt og greit nekter å forholde seg til ny teknologi utover det strengt nødvendige. I det siste har jeg imidlertid tatt meg selv i å savne enn større dose luddisme i samfunnet.

Begrepet ludditt er avledet fra Ned Ludd, den myteomspunne lederen av et arbeideropprør som i noen intense år på begynnelsen av attenhundretallet førte en regelrett krig mot myndigheter og fabrikkeiere. Metodene var flere, men den mest kjente var å knuse symaskiner i de nordengelske tekstilfabrikkene. Denne symboltunge småskalaterroren har siden gått over til dagligtalen som den tankeløses reaksjon på fremskritt. Som ordbokdefinisjonen antyder, er «en ludditt» i dagligtalen ladet med negative konnotasjoner som motsatsen til det visjonære fremtidsmennesket. «A small-minded Luddite resisting progress», som det står i Oxford-ordboken.

Men hva hvis dette bilde av luddittene ikke stemmer? Og hva hvis de hadde et poeng?

Strategisk og gjennomtenkt

I en artikkel i The Conversation forsøker statsviter Jathan Sadowski å korrigere bildet av luddittene som primitive teknofober. For det første, skriver han, ødela ikke luddittene vilkårlige maskiner, men siktet seg inn mot fabrikkeierverstingene, de som i størst grad utnyttet arbeiderne sine. I tillegg ødela de ikke bare nye maskiner, men også innretninger som hadde vært i bruk i århundrer, noe som også peker mot at opprøret ikke dreide seg om maskinene per se, men heller hvordan maskinene ble brukt mot mennesker.

Luddittene var ikke ignorante og impulsive voldsmenn, men reagerte strategisk og bevisst på den økende utnyttingen av arbeidere som preget den industrielle revolusjonen. Sinnet deres rettet seg mot maskinene fordi de ble brukt til å ødelegge mennesker og forråe samfunn, altså den økonomiske logikken som den tidlige industrikapitalismen brakte med seg.

De strategiske og høyst gjennomtenkte aksjonene er altså med årene blitt redusert til en karikert sjablong. Motivasjonen bak aksjonene er glemt, og vi står igjen med et nedsettende substantiv løsrevet fra historisk kontekst.

Det er imidlertid flere trekk ved dagens informasjonsrevolusjon som speiler de utviklingstrekkene som Ned Ludd og hans følgere så kraftig gjorde opprør mot. Det er på tide å gjenreise luddismen som en hedersbetegnelse.

Antiludittens paradegren

Det er nemlig ikke mangel på teknologioptimisme som preger vår verden. Tvert imot har vi en fundamental utfordring med politikere, beslutningstagere og meningsbæreres angst for å ikke være mest fremoverlent, åpensinnet og visjonær. Kunnskapsminister Tonje Brennas uttalelser om Chat GPT i skolen er et godt eksempel på at vi ligger godt plassert i motsatt grøft av luddittene.

I et VG-intervju tidligere denne måneden, hvor journalisten lar den kunstige intelligensen formulere spørsmålene, for slik selv å bidra til den generelle vekkelsesstemningen, er den øverste politiske lederen for norsk skole totalt uinteressert i å drøfte hvilke utfordringer et slikt kraftig verktøy potensielt er i skolen. Brenna sammenligner blant annet Chat GPT med bilen og kalkulatoren, noe som er en paradegren for den fremoverlente antiludditten, og en vanlig innvending mot dem som stiller spørsmål rundt ny teknologi. Poenget som formidles, er at «det gikk bra den gangen, så da gjør det vel det nå».

Problemet med denne typen sammenligninger er at de er intellektuelt uredelige og late. Hver ny teknologi må forstås og problematiseres på egne premisser. Selv om den moralske panikken som oppsto da radio, tv og dataspill ble en kulturell kraft fremstår som, kremt, luddistisk i dag, betyr ikke det at all ny teknologi er like harmløs.

Noen maskiner bør faktisk knuses

Det fundamentale problemet med Brennas respons på de høyst forståelige bekymringene som norske lærere har flagget, er at de vitner om en total mangel på forståelse av hva Chat GPT faktisk er, noe forfatter Birger Emanuelsen påpekte i et debattinnlegg etter intervjuet. Det er for så vidt en ærlig sak, men inngår i et farlig mønster der ny teknologi forstås som en flodbølge som uansett vil komme, og der politisk kapital bygges i en skrytekonkurranse om hvem som surfer best.

Det finnes teknologiske nyvinninger som forbedrer samfunn og menneskeliv. Det finnes også teknologiske nyvinninger som skader samfunn og menneskeliv. Kunstig intelligente overvåkningssystemer inntar stadig flere arbeidsplasser og tærer på enkeltindividets autonomi. Plattformøkonomiens algoritmer utfordrer hardt tilkjempede rettigheter, og sosiale medier bidrar til polarisering, hat og dårligere psykisk helse.

Som regel handler teknologiens skadepotensial i stor grad om hvordan den brukes, reguleres, kontrolleres. Teknologi er aldri apolitisk, men inngår i en større sammenheng som er avgjørende for hvordan vi som samfunn skal forholde oss til den. En nøye fundert tilnærming vil unektelig også innebære å noen ganger gi luddittene rett: Noen maskiner bør faktisk knuses.