Den grunnleggende retten til en privat sfære, fri for andres blikk, er under press når samfunnets behov for sikkerhet blir ivaretatt ved å ta i bruk kraftige digitale overvåkningsverktøy. Dette truer våre grunnleggende menneskerettigheter.

Denne bloggen er basert på en innledning som jeg holdt på seminaret Menneskerettslige perspektiver i den digitale tidsalderen – Institutt for offentlig rett (uio.no) den 2.  mars.

Det fremgår av PSTs trusselvurdering for 2023 at de nå anser ekstreme miljøvernaktivister som en mulig risiko i det norske samfunnet. PST sin trusselvurdering danner grunnlaget for det arbeidet som de, og mange andre virksomheter, gjør for å sikre samfunnet vårt og egne verdier. PST og etterretningstjenesten er gitt kraftige virkemidler og digitale verktøy som skal gjøre de i stand til å møte det trusselbildet de til enhver tid har identifisert.

Ett av disse virkemidlene finner vi i forslaget til ny etterretningslov, hvor en av bestemmelsene som ligger på bordet åpner opp for tilrettelagt innhenting – masseinnsamling av informasjon og data om norske borgeres bevegelser i det digitale rom.

Sett opp mot det faktum at så og si alt vi gjør i dag skjer nettopp i det digitale rommet , og det faktum at trusselbildet er i stadig endring,  så er det grunn til å rope et varsko for personvernet.

Det dynamiske risikobildet som ligger til grunn for metoder og valg som myndighetene gjør tilgjengelige for politi og etterretning, gjør det umulig for oss borgere å ha oversikt og kontroll over når man kan bli overvåket, og når man går klar. For eksempel: «I fjor var jeg en ganske ufarlig miljøverner – i år er jeg en trussel.»

Personvern og ytringsfrihet under press

Den grunnleggende retten til en privat sfære, fri for andres blikk, er under press når samfunnets behov for sikkerhet blir ivaretatt ved å ta i bruk kraftige digitale overvåkningsverktøy. Dette truer våre grunnleggende menneskerettigheter.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen formulerte det slik i saken Roman Zakharov v. Russia (2015):

«In view of the risk that a system of secret surevilance set up to protect national security may undermine or even destroy democracy under the cloak of defending it, the Court must be satisfied that there are adequate and effective guarantees against abuse…»

Men det er ikke bare personvernet som er under press i dette bildet. Personvern og ytringsfrihet henger uløselig sammen. Uten personvern, ingen reell ytringsfrihet.

Slik digital masseovervåkning som nå blir løftet frem som verktøy mot ulike trusler, vil også kunne ha en omfattende nedkjølende effekt på ytringer.

Frykten for andres blikk gjør at vi justerer oss inn og demper våre ytringer. Dersom det i tillegg er statens blikk vi er usikre på om når oss, gjør det noe fundamentalt med samfunnet vårt.

Kanskje blir et brennende innlegg på Aftenpostens Si;D fra en miljøengasjert 12-åring det første digitale sporet som blir samlet inn av PST om et ungt og engasjert menneske?

Jeg lar det spørsmålet stå.

Press fra kommersielle aktører

Presset på grunnleggende menneskerettigheter kommer imidlertid ikke bare fra stater og myndigheter i en utrolig tid. Et åpenbart press kommer også fra kommersielle aktører.

En enorm Pacman i form store kommersielle markedsaktører som Google, Meta og Tik Tok saumfarer digitale flater og labyrinter for alt av data som kan være av interesse. Og alt er tilsynelatende av interesse og har kommersiell verdi.

Noen av dere husker sikkert den lille ballen med den store munnen som slukte alt den kom over på sin vei i sin digitale labyrint. Spillet var nærmest hypnotisk, husker jeg, og det var umulig å legge fra seg.

Slik er også tjenestene og produktene disse kommersielle aktørene sender ut i samfunnet – oppslukende og umulig å legge fra seg. Og vi legger igjen digitale spor fra første skudd – og vi er hekta. Jo lenger vi er på, jo mer data samles inn om oss.

På begynnelsen av 2010-tallet ble sosiale plattformer sett på som en nøytral fasilitator for utøvelse av rettigheter, både ytringsfriheten og informasjonsfriheten. Dette bildet har endret seg.  Det er ikke lenger mulig å se bort fra den enorme påvirkningen disse kommersielle plattformene har på politikk, samfunn og demokratiet.

Facebook og Tik Tok lever av å forutse, predikere og forme vår oppførsel og våre meninger. De gjør dette ved å samle inn enorme mengder data. Innsamlingen i seg selv legger press på personvernet, men også hvordan de bruker dataene er en trussel mot grunnleggende rettigheter som personvern, ytringsfrihet, meningsfrihet og informasjonsfrihet.

Når menneskerettighetene debatteres, må vi derfor ta inn over oss og ta med i vurderingene hvilken makt disse selskapene har. Vi har også endt opp med å mer eller mindre bevisst og stilltiende akseptere og tillate at disse store, kommersielle aktørene samler inn enorme mengder med data for kommersielle formål.

Og det er ikke bare den markedsføringsmessige interessen som ligger til grunn for denne omfattende innsamlingen av data.

Akkurat som Pacman så lever kunstig intelligens (KI) av data. Alle disse store aktørene utvikler og tar i bruk KI. Med det datagrunnlaget de har, som de færreste nasjoner eller andre aktører er i nærheten av å ha, så vil de bli – eller forbli – svært mektige premissgiverne for samfunnsutviklingen fremover.

Informasjonsfrihet og meningsfrihet under press

Pacmans innsamling og bruk av data setter jo åpenbart personvernet under press, men også informasjonsfriheten og meningsfriheten. For hvor frie er vi i meningsdannelsen og utviklingen vår, hvis vi risikerer å få presentert falske nyheter eller fakta som er tilpasset oss basert på algoritmer som er utviklet av Kina?

En ungdom jeg kjenner begynte å stille spørsmål ved om jødeforfølgelsen og Holocaust virkelig hadde skjedd. Vedkommende satt ved middagsbordet og stilte spørsmål ved vår tids største forbrytelse. Hen hadde sett på Tik Tok at det var mange som mente jødeforfølgelsen var oppspinn og at jødene skulle ta over verden. Hen hadde altså falt ned i et kanin-hull på Tik Tok. Et algoritmehull.  Dette er en ressurssterk 14-åring og hen har handlekraftige foreldre. Hen hadde sikkert kommet opp av det hullet uten hjelp også, men hen fikk klar og tydelig beskjed fra sine foresatte og mistet Tik Tok på mobilen før middagen var omme.  

Men ikke alle kommer opp av algoritme-hullet.

Hvordan sikrer vi at dagens barn og unge – fremtidens digitale borgere, de som skal forsvare og forvalte demokratiet vårt – kan utvikle seg og danne seg egne, frie meninger i en forsvarlig ramme, når Tik Tok og andre markedskrefter er premissleverandør?

Jeg lar også det spørsmålet stå åpent.

Vi må sikre kollektive mekanismer

Digital teknologi eksisterer ikke i et vakuum. Teknologien kan være et kraftig verktøy for menneskelig fremgang og bidra til å fremme og beskytte menneskerettighetene. Teknologien har gjort kommunikasjon og deling av informasjon enklere, og gjennom det styrket ytringsfriheten og muligheten til demokratisk deltagelse.

Men dataintensive teknologier bidrar altså samtidig til å skape et samfunn der både stater og kommersielle private aktører i økende grad er i stand til å spore, overvåke, analysere, forutsi og manipulere folks oppførsel på en måte vi ikke tidligere har sett.

Denne siden ved den teknologiske utviklingen medfører betydelig risiko for menneskeverd, autonomi og personvern og utøvelsen av menneskerettighetene generelt, hvis den får foregå uten relevante og adekvate motstemmer og sikkerhetstiltak. Vi må sikre kollektive beskyttelsesmekanismer. Lover, regler og krav til digitalisering og bruk av data og KI må på plass.

Hvis vi ikke klarer å sikre slike kollektive mekanismer nå, vil det være mye vanskeligere å få det på plass senere. Vi må sikre det kollektive gode i systemene vi nå åpner for og utvikler, før det er for sent.  

Teknologien er i seg selv nøytral, og utviklet og brukt riktig kan den gi store samfunnsmessige gevinster. Men uten en åpen, offentlig samtale, bevisste politikere og beslutningstakere og hensiktsmessig regulering og nødvendige kontrollmekanismer, for å sikre nettopp det kollektive gode, kan dette også bære galt av sted. 

Vi ser stadig at det legges en snever forståelse av retten til personvern til grunn i avveiningen mot forståelsen av for eksempel nasjonal sikkerhet, som på sin side defineres vidt. Menneskerettighetene er ikke mer robuste enn det vi som demokrati og samfunn gjør de til. Det er vi som må beskytte, verne og sikre rettighetene. Myndighetene må derfor ta konkrete grep for å adressere utfordringene som ligger i digitalisering, slik at vi bekrefter og sikrer menneskerettighetene.

Dersom myndigheter og politikere lar digitaliseringsbehovet og -utviklingen gå på bekostning av for eksempel personvernet, slik Personvernkommisjonen peker på at skjer, vil dette helt klart svekke både relevans og vekt av våre grunnleggende menneskerettigheter.

Det må vi ikke la skje.

Vi må stille krav til myndighetene, politikere og lovgivere om å ta hensyn til grunnleggende menneskerettigheter i digitaliseringen av det norske samfunnet. Ethvert digitaliseringsinitiativ må vurderes opp mot effekten det kan ha på personvernet, ytringsfriheten, retten til fri meningsdannelse og informasjonsfriheten.

I det store bildet så handler det om hvilket samfunn vi vil ha.