«Intelligente» overvåkingskameraer blir stadig oftere tatt i bruk. Disse kameraene gjør dyptgående analyser av atferden til de som blir overvåket, og kan derfor potensielt være særdeles inngripende. Men hvordan sikrer vi personvernet ved bruk av slik teknologi?

Overvåkingskameraer har gjennomgått en bemerkelsesverdig teknologisk utvikling de siste tiårene. Et av de viktigste fremskrittene er intelligent videoanalyse, der algoritmer analyserer og tolker videostrømmer, uten hjelp fra mennesker.

Teknologien kan utføre et mangfold av oppgaver. Alt fra enkle ting, som å detektere når en dør åpner seg, til mer inngripende former for overvåking, som involverer avansert analyse av ansikter og bevegelses- og atferdsmønstre.

Men er det mulig å bruke slik teknologi, som kan overvåke mennesker, og samtidig ivareta kravene i personvernregelverket? Dette var bakgrunnen for at Datatilsynet samarbeidet med sikkerhetsselskapet Doorkeeper i vår regulatoriske sandkasse.

Er det mulig med personvernvennlig overvåking?

I prosjektet utforsket vi mulighetene for å konfigurere intelligent videoanalyse slik at behandlingen av personopplysninger blir mindre inngripende. Doorkeepers løsning for å gjøre dette var blant annet å:

• Unngå kontinuerlig opptak av videostrømmen. Doorkeeper vil kun «aktivere» opptak når løsningen registrerer en forhåndsdefinert sikkerhetstrussel, for eksempel knusing av et butikkvindu. Dette vil gjøre at virksomheten ikke har løpende opptak av personer som ikke er relevante for hendelsen.
• Ansikter og menneskeformer sladdes i sanntid fra videostrømmen. Dette betyr at personene i videostrømmen ikke vil være direkte identifiserbare med mindre en uønsket hendelse oppstår.

Vi har også diskutert hvorvidt intelligent videoanalyse vil endre hvor det er lovlig å overvåke. Datatilsynets funn tyder på at dette i liten grad endres selv med kameraer som kan fjerne visse personopplysninger fra videostrømmen. For eksempel er det bare offentlige myndigheter som har lov til å overvåke offentlige steder. Dette endres ikke selv om private virksomheter tar i bruk mer «personvernvennlige» løsninger. 

Men et interessant unntak fra dette er når kameraet konfigureres som en sensor med formål om å detektere brann- og røykutvikling. I et hypotetisk tilfelle hvor et slikt kamera skal detektere brann på en kirkevegg, vil løsningen muligens oppfylle lovkravene hvis behandlingen av personopplysninger er svært begrenset og metoden er bedre egnet til å oppnå formålet enn andre mindre inngripende løsninger, som for eksempel en vanlig brannalarm.

Nye bruksområder for overvåkingskameraer

Til tross for at intelligente løsninger i liten grad endrer hvor det er mulig å sette opp et kamera, har mange sett nye bruksområder for teknologien. Ett eksempel på dette er bruken av «feberkameraer» under pandemien. Disse ble installert på sykehus og fotballstadioner for å analysere besøkendes temperaturer og oppdage mulige COVID-19-smittebærere.

I Europa har det også vært en opphetet debatt om intelligent overvåking på kollektivtransport. For eksempel da selskapet Eurostar implementerte intelligente løsninger på sine tog, for å analysere passasjerenes humør og ansiktstrekk. Formålet var å identifisere potensielle trusler mot andre passasjerer.

Personvernproblematikken ved disse eksemplene er todelte. I det konkrete tilfellet er det spørsmål om overvåkingen er forsvarlig, om den er for inngripende og om den oppfyller lovens krav. På et samfunnsnivå handler spørsmålet om den totale graden av kontroll og det voksende «overvåkingstrykket» som gjør at det er stadig færre steder vi kan bevege oss fritt uten å bli observert.

Sikkerhet, overvåking og personvern

Sikkerhet, overvåking og personvern kan være motstridende interesser. På den ene siden kan overvåking være nødvendig for å sikre både mennesker og materielle verdier. Men man har ofte sett at dette kan gå utover integriteten til enkeltpersoner og retten til et privatliv, ved uønsket overvåking i situasjoner man vil være i fred, eller ved misbruk av opplysninger fra videostrømmen.

Teknologi som markedsføres som «personvernvennlig» kan også gi en falsk følelse av trygghet. Som vi har drøftet i sandkasse-prosjektet, er det avgjørende at slik teknologi kommer sammen med konkrete tiltak som begrenser muligheten for brudd på personvern. Dette inkluderer å sørge for at personvern er standardinnstillingen i konfigurasjonen, å ivareta informasjonssikkerheten i alle ledd, og hindre at uvedkommende får tilgang til å se eller manipulere videostrømmen.

Falske positiver og bias i treningen

Et tilbakevendende problem med løsninger som bygger på kunstig intelligens, er falske positiver. Falske positiver kan føre til at behandlingen av personopplysninger blir mer omfattende enn det den ansvarlige virksomheten har lov til. I tilfellet av kameraovervåking for sikkerhetsformål kan det også ha seriøse negative konsekvenser for enkeltpersoner. For eksempel kan en person bli feilaktig beskyldt for handlinger de ikke har begått, eller at man – via biaser i dataene som systemet er trent på – blir profilert basert på hudfarge eller andre sensitive fysiske trekk.

I motsetning vil falske negativer kunne medføre at overvåkingen ikke oppfyller formålene den er ment eller trent å oppfylle. Enhver som benytter intelligent kameraovervåking må derfor følge med på eventuelle falske positiver og negativer, og kontinuerlig tilpasse løsningen slik at den fungerer etter hensikt.

Personvern er både et lovkrav og et konkurransefortrinn

For virksomheter som vil ta i bruk intelligent videoanalyse, vil et godt personvern være et helt klart konkurransefortrinn i markedet. Ved å vise at man tar personvern seriøst – og at man etterlever lovkravene – bygger man tillit hos virksomhetene som skal ta i bruk teknologien – samt ansatte, kunder og andre som er eksponert for overvåkingen.