Algoritmene er kodet for å påvirke oss, og har langt på vei lykkes med å forandre livene våre. Det påkaller et krav om at politikerne våre også må være politikere i det digitale samfunnet. Bare slik kan vi styre teknologien i riktig retning.
Vi har alle sett den vennegjengen som går sammen, men med nesa ned i hver sin mobil. Eller de gjestene på den festen som følger med på siste oppdatering fra verden der ute heller enn å snakke med sidemannen. Eller den kollegaen på møtet som taster som gal fremfor å vie sin fulle oppmerksomhet til det som blir sagt. Selv er jeg dessverre også ofte en av disse. Samtaleemnet blir det du ser på sosiale medier, hva noen har sagt, gjort, ment eller følt. Men hvor er vi da, i et eller annet ekkokammer? Jeg, enheten, «dingsen» og teknologiselskapet – vi deler tiden sammen uansett hvor jeg går og er.
Én definisjon av digitalisering er introduksjonen av (ny) teknologi som skaper en forandring samfunnet.
Et oppgjør innenfra
For 5-6 år siden sluttet en rekke utviklere i Google og Facebook. De ønsket ta et oppgjør med det de selv har skapt (nrk.no). Google og Facebook har verdens største superdatamaskiner som, med god hjelp av deres algoritmer, er rettet mot og designet for å påvirke folks hjerner, ikke minst mot barn. I denne sammenheng kan vi snakke om «nevroteknologi», eller om avhengighetsskapende teknologi. Her er en liste over hvordan de hadde kodet algoritmen for å påvirke oss:
- Vinne kappløp om å klare beholde oppmerksomheten vår 24/7 på skjerm og gjøre det vanskelig å logge av (medium.com). Forskning knytter dette til økt stress, angst, og mindre søvn.
- Trene barn i å erstatte egenverd med likes, oppmuntre dem til å sammenligne seg med andre, og skape en illusjon av å være utenfor/innenfor.
- Intensjon om å foretrekke virtuelle interaksjoner og belønninger på skjerm fremfor møter ansikt-til-ansikt.
- Belønne utagering og falske fakta, slik at vi ikke lenger riktig klarer å skille hva som er sant eller ei
- En følelse av å være en del av noe større (linkedin.com).
Vi ser at dette gjør noe med vår mentale helse, med våre barn, vårt sosiale fellesskap og vårt demokratiet (medium.com). Og vi ser at algoritmene har oppnådd formålet.
Vi vet at de store techselskapene samler inn personopplysninger om oss, hva vi mener, føler tenker, liker, kjøper, hvor vi går, og mye til.. Dernest sorterer de oss i kategorier, såkalt profilerering. De bruker det de har samlet inn til å fortelle oss hvem vi er, hva vi skal mene, hva vi skal tro, føle, stemme på, kjøpe osv.
Deres mål er å tjene penger, og de pengene tjener de på oss. Vi går fra å være subjekter i eget liv til å være objekter. Techselskapene profitterer, og sitter igjen med stor makt.
Et spørsmål om verdier
Menneskeheten har i alle år solgt og kjøpt til høyest mulig pris, det er ikke nytt. Det nye er at inntjening og salg styres direkte via digitale kanaler og med skjulte mekanismer – med større kraft og på en måte som vi enkeltpersoner ikke klarer å følge med på. Og kanskje er deres definisjon av politikk bygget på Paul Valérys (1871-1945) definisjon : «Politikk er kunsten å hindre folk i å blande seg opp i det som angår dem».
Min definisjon av politikk er noe slik: «felles vedtatte retningslinjer og føringer for hvordan vi ønsker styre samfunnet vårt og virkemidler for å sette dett ut i live». Retningslinjene for samfunnet skal hegne om våre felles verdier, verdier som vi nordmenn setter høyt.
Åpenhet om faktiske forhold er en slik verdi. Personvern er en annen verdi som folk flest setter høyt. Og kanskje er disse grunnverdiene årsaken til at vi nordmenn har så høy tillit til våre myndigheter.
Ny teknologi og digitalisering av tjenester kan skape et mer effektivt samfunn og gi oss et enklere liv. Det kan dessuten avdekke kriminalitet og løse helseutfordringer. Men samtidig har vi lover, og disse lovene må følges også i vårt digitale samfunn. Vi skal styre teknologien i riktig retning, det er ikke teknologien som skal styre oss. Våre politikere må også være politikere i vårt digitale samfunn.
Vi trenger en personvernpolitikk
En personvernpolitikk må gi overordnede føringer på en måte som gjør at du og jeg kan være trygge på og ha tillit til tjenestene, samt sikre minimumskrav til menneskeverd også i vårt digitale Norge. Skal politikken baseres på personvernprinsippene, rettighetene våre, frihetene våre? Og hva med prinsipper for ivaretagelse av nasjonal innovasjonskraft, prinsipper for datadeling eller prinsipper for integritet i offentlig sektor?
Vi er nå inne i det tredje året der Datatilsynet har en regulatorisk sandkasse for ansvarlig kunstig intelligens og personvern. Vi har så langt hatt ti ferdigstilte prosjekter i sandkassa. To prosjekter pågår i skrivende stund. Vi ser at innovasjon og personvern er verdier som det er fullt mulig å ivareta samtidig, og ser dessuten at kombinasjonen skaper tillit. Personvern må være innebygd i løsningene og tjenestene vi bygger. Sammen skaper vi tillit og menneskeverd i det digitale Norge.
Vi kan med trygghet si at algoritmene har innfridd på bred front, i mange tilfeller ikke til vårt beste. Likevel vil jeg avslutte med noe positivt: la oss ha store forventninger til digitaliseringsstrategien og personvernstrategien som regjeringen nå skal komme med. Jeg forventer at den er konkret og at også den innfrir!