Dette innlegget sto på trykk i Dagens næringsliv 8. juli 2015 

Vi vet de er der – kameraene som er uplassert i butikker og kjøpesenter, på gater og torg, og som fanger opp våre bevegelser. Datatilsynets beregninger viser at det finnes ca 20 000 aktører som har kameraovervåking, og grunnet lavere priser, bedre funksjonalitet og bedre brukervennlighet er tallet stigende. Hvordan er så det norske folks holdninger til kameraovervåking? Virker det etter hensikten? Og hvilken vei går teknologien?

Kameraovervåking har vært i bruk lenge, og selv om mange nok har vent seg til at vi blir fanget opp av kameraer, er dette fortsatt noe som opptar folk. Datatilsynets mottok ca 1150 henvendelse knyttet til kameraovervåking i 2014. Mange klager på kameraovervåking i borettslag, i nabolag og webkameraer i båtforeninger og på byggeplasser. I tillegg mottar vi mange hundre henvendelser fra ansatte som opplever kameraovervåking på arbeidsplassen sin.

Folks toleranse for kameraovervåking er ulik ut fra hvilken situasjon man er i. Folk er mer positive til kameraovervåking i banker og postkontor, på buss og tog, enn på arbeidsplass og studiested, i parker og i barer og restauranter (Personvernundersøkelsen 2013/14 – Trender og tilstander).

Men dagens kamerateknologi er i voldsom utvikling, og mulighetene som overvåking, lagring og analyse er overveldende. Dagens kamera har produsert standard bilde og film, og det kreves et menneske som ser filmen og gjør en analyse for at man kan nyttiggjøre seg opptaket.

Dette er i sterk endring. Gjennom avansert programvare kan innholdet i videostrømmen analyseres. Dette gir mulighet for å lage alarmer basert på forskjellige kriterier eller definerte hendelsesforløp, å søke i opptak, eller å produsere statistikk.  Med moderne teknologi kan man på en helt annen måte enn i dag identifisere, følge eller gjenfinne enkeltpersoner, f eks ved bruk av ansiktsgjenkjenning, eller for den saks skyld søke etter en person som hadde på seg rødt tøy.

Vi ser for oss særlig tre anvendelsesområder i framtida. For det første sikkerhet, der det f eks går en alarm dersom en person som tidligere er tatt for butikktyveri kommer inn på et kjøpesenter eller et fotballstadion. Videoovervåking kan også brukes kommersielt. Våre bevegelser rundt i butikken kan gi data om hvordan den bør innrede lokalet for å fremme salget. Reklameskjermer kan sågar tilpasse innhold etter systemets gjetning om kundens alder og kjønn. Vi ser for oss at en mann fanges opp når han kjøper bleier, men hvor beveger han seg etterpå? Kjøper han øl? Sjokolade? Hvis butikken gjennom analyser finner at mannlige bleiekjøpere ofte beveger seg i retning av sjokoladen kan han eksponeres for sjokoladereklame når han nærmer seg hylla. Endelig ser vi for oss at videoteknologi kan brukes til arbeidsledelse og planlegging, for eksempel for å avvikle køer eller varsle parkeringsvakten når en bil har stått for lenge på korttidsparkeringen.

Med moderne teknologi kan man på en helt annen måte enn i dag identifisere, følge eller gjenfinne enkeltpersoner, f eks ved bruk av ansiktsgjenkjenning, eller for den saks skyld søke etter en person som hadde på seg rødt tøy.

Denne utviklingen vil utvilsomt gi personvernutfordringer, f eks at det registreres mer data om oss enn i dag, rett og slett fordi det er så uendelig mange bruksmuligheter. Kameraene kan også brukes til flere formål, for eksempel kan samme kamerasystem brukes både til sikring av verdier og kommersiell bruk. Det er ikke tilfelle i dag. Det er også tvilsomt om folk forstår hva som foregår. Etter dagens regler skal det settes opp skilt dersom det skjer kameraovervåking.  Men hvordan forklare ved hjelp av et skilt at adferd filmes og analyseres ned til minste detalj?

Hva kan vi så gjøre for å unngå at vi blir gjennomanalysert av moderne teknologi? Det er selvsagt ikke fritt fram for å ta i bruk denne typen videoovervåking. Det kreves et tilstrekkelig behov for å sikre vesentlige verdier, liv og helse og lignende. Ved kommersiell bruk må virksomhetens interesser veie tyngre enn den enkelte borgers, og det er ingen enkel sak å påvise. Personvernprinsipper tilsier at minst mulig inngripende middel skal velges, og man bør bruke minst mulig identifiserbare data. Å drive kundestrømanalyser ved hjelp av ansiktsgjenkjenning er adskillig mer krenkende for personvernet (og sannsynligvis ulovlig) enn å plassere en peiler på en handlevogn for å se hvordan folk beveger seg i en butikk. De teknologiske fremskrittene bør brukes på en klok og skjønnsom måte som krever gode vurderinger og en grad av måtehold hos virksomheter og installatørbedrifter. Informasjonssikkerheten må også ivaretas. Gjennom Datatilsynets tilsynsvirksomhet er det avdekket betydelige mangler ved mange virksomheter sikring av data, noe som er en forutsetning for at personvernet skal trygges.