Dette er en forlenget versjon av en kronikk som sto på trykk i Dagbladet 7. august 2015 

I forrige uke ble det gjennom mediene skapt et inntrykk av at Datatilsynet nekter Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) å forske på fremmedkrigere. Dette er ikke riktig! Tvert imot ser også Datatilsynet på slik forskning som svært viktig. Vi har derfor, så langt mulig, tolket regelverket slik at FFI kan gjennomføre sitt forskningsprosjekt.

FFI fikk den 30. april innvilget konsesjon fra Datatilsynet til å drive forskning på fremmedkrigere, og den kan leses her. Hovedregelen i forskningsprosjekter er at det kreves samtykke fra forskningsobjektet, i dette tilfelle den enkelte påståtte fremmedkriger. Siden samfunnets interesser i dette forskningsprosjektet også etter Datatilsynets vurdering overstiger den enkeltes rett til selvbestemmelse, aksepterte vi at forskningen kan skje uten samtykke. Men, for å kompensere for at forskningsobjektet fratas muligheten til å gi et forutgående samtykke til forskningen, satte vi som vilkår at de 50 personene det er snakk om får informasjon om at de forskes på. Dette er helt i tråd med regelverket, som oppstiller en klar hovedregel om at det skal gis informasjon til forskningsobjekter. Dette er en sentral personvernrettighet som bl.a. gjør det mulig for forskningsobjektene å benytte seg av sine rettigheter etter personopplysningsloven, for eksempel retten til innsyn. Dersom noen blir registrert som fremmedkrigere, med feilaktige opplysninger om dem og deres situasjon, så kan dette selvsagt få dramatiske konsekvenser for de det gjelder. Ved å bli informert om forskningsprosjektet vil den enkelte få mulighet til å rette opp misforståelser og feil.

FFI fikk den 30. april innvilget konsesjon fra Datatilsynet til å drive forskning på fremmedkrigere.

FFI hevder imidlertid at det ikke lar seg gjøre å oppfylle informasjonsplikten. De viser blant annet til at det er umulig å informere fremmedkrigeren før forskningen starter. Ifølge FFI vil dette umuliggjøre forskningen fordi de ikke vet hvem forskningsobjektene er før de har begynt innsamling av data. Videre hevder FFI at enkelte kan ha gått under jorda, eller er døde, og derfor ikke kan informeres. Dette tyder på at FFI ikke har lest vårt vedtak særlig grundig!

Datatilsynet har ikke stilt spesifikke krav om tidspunkt for når informasjonen skal gis, eller gjennom hvilke kanaler. Vi har imidlertid forholdt oss til at forskerne skal analysere innhold på sosiale medier. I den grad de gjør det, bør det også være mulig å informere gjennom de samme kanalene, i hvert fall forsøke. Dette betyr at informasjonsplikten ikke vil inntreffe før forskerne vet hvem forskningsobjektene faktisk er og har en mulighet til å informere disse. Døde personer trenger selvsagt ikke informeres, og hvis folk ikke er tilgjengelig via andre kanaler vil det være tilstrekkelig å sende et brev til siste kjente adresse. Da er informasjonsplikten ivaretatt. Og dersom ingen kontaktopplysninger om disse personene er å oppdrive er det heller ingen informasjonsplikt å oppfylle. Kort sagt: Dette kunne FFI fint ha klart, om de virkelig ønsket.

Justisminister Anundsen tok i debatten til orde for en gjennomgang av regelverket når det gjelder denne typen forskning. Jeg har ingen problemer med at personvernlovgivningen vurderes, men vil understreke at informasjonsplikten er helt grunnleggende i personvernretten. Jeg tror alle er enig i at en forsker ikke kan møte anonymt på møter i et politisk parti for å skrive en forskningsrapport basert på hva som sies av deltakerne der, eller anonymt kartlegge og forske på hvordan det har gått med mennesker som har stått fram som mobbeoffer i mediene. Spørsmålet er: Skal det gjelde andre rettigheter for mennesker som påstås å være fremmedkrigere enn for andre personer som blir gjort til gjenstand for forskning etter oppdrag fra myndighetene? Hvordan skal vi da forholde oss neste gang myndighetene vil forske på personer som har en adferd eller holdninger som ligger utenfor, eller i randsonen hva majoriteten av oss mener er akseptabelt når det gjelder religion, seksualitet, politiske oppfatninger eller helsemessig risikoatferd?

Jeg mener det må være mulig å finne en løsning som gjør at FFI kan gjennomføre forskningsprosjektet. Vi bistår gjerne FFI med veiledning om hvordan de kan oppfylle informasjonsplikten, og forklare hvilket handlingsrom som ligger i konsesjonsvilkårene. Jeg vil også følge opp justisministerens ønske om å se på personvernlovgivningen ved å be om et møte for å gjennomgå saken. Vi kan da også fortsette en dialog vi allerede har startet med departementet, om hvordan det kan utvikles nye retningslinjer og veiledning om internettforskning. Vi har gått inn i en ny forskningsvirkelighet ettersom enormt mye informasjon om enkeltmennesker ligger tilgjengelig på nett. Det kan sikkert være en fristende tanke at alt dette skal være fritt og nærmest ubegrenset tilgjengelig for forskning. Men likevel må vi holde fast på det som står i utkast til forskningsetiske retningslinjer fra Den nasjonale forskningsetiske komite om at en forsker plikter å respektere menneskers verdighet, trygghet og autonomi.