I morgen, onsdag, legger Regjeringen fram stortingsmeldingen ”Terrorberedskap”, som følger opp rapporten fra 22. julikommisjonen. Her følger Datatilsynets refleksjoner om noen viktige hensyn som må tas i det videre arbeidet.
Etter terrortragedien den 22. juli 2011 ble det uttrykt en bred politisk enighet om at terror skal bekjempes med mer åpenhet og mer demokrati. Dette var et godt signal for alle som er opptatt av personvern. En slik hendelse utløste likevel, og naturlig nok, en debatt om politiets fullmakter og endringer i straffeloven. Særlig politiet og deres foreninger har vært aktive på forslagsfronten. Det har blant annet blitt fremmet forslag om utvidelse av lagringsplikten i den såkalte Ekomloven (som implementerer datalagringsdirektivet) til også å gjelde internettkafeer, hoteller, biblioteker og andre områder med trådløse nett. Videre har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) krevd mer utveksling av informasjon fra offentlige etater til PST, samt en styrket plikt for helsepersonell til å melde fra om mistenkelige personer.
Inngripende forslag må ikke ukritisk baseres på politiets ønsker
Flere av forslagene er blitt fulgt opp politisk. Sommeren 2012 sendte regjeringen et forslag om ytterligere kriminalisering av såkalte ”forberedelseshandlinger” til terror på høring. Forslaget var i det vesentlige bygd på forslag fra PST. Datatilsynet og flere andre høringsinstanser uttalte seg sterkt kritisk til forslaget, og da særlig til at de foreslåtte lovendringene var dårlig utredet. Det var heller ikke foretatt vurderinger av forslaget opp mot for eksempel Menneskerettighetskonvensjonens beskyttelse av privatlivets fred.
Datatilsynet fant også grunn til å minne om at det er et grunnleggende prinsipp i en demokratisk rettsstat at det er lovgiver som skal sette grenser for politiets inngrep overfor borgerne. Dette gjelder selv om politiet har de beste intensjoner og utfører en samfunnsnyttig oppgave. Det er uheldig når svært inngripende forslag baseres nokså ukritisk på politiets ønsker, slik forslaget om å kriminalisere forberedelse til soloterrorisme gjorde.
Absolutt trygghet er ikke mulig
Politiet, og særlig PST, underbygger sine ønsker om utvidede fullmakter med at det ellers er vanskelig å innfri samfunnets forventninger om at de skal beskytte oss mot terrorisme og annen alvorlig kriminalitet. Kanskje handler dette også om at Stortinget må justere egne og befolkningens forventninger til hvilken beskyttelse staten kan garantere, uten at det kommer i konflikt med et felles ønske om mer demokrati og mer åpenhet. Det er viktig å kommunisere at den absolutte trygghet ikke er mulig å oppnå innenfor et åpent, demokratisk samfunn som vårt. Tiltakene som innføres for å etterkomme ønsket om trygghet kan faktisk føre til at tilliten til staten undergraves, og dermed forutsetningen for ivaretakelse av tryggheten.
Behov for og effekter av tiltak må dokumenteres
Datatilsynet mener det er viktig at det stilles kritiske spørsmål når politiet ber om utvidede fullmakter og når stadig mer av borgernes handlinger belegges med et potensielt straffeansvar. I en tid og et land hvor verken teknologien eller ressursene setter faktiske grenser for hvilke tiltak som kan iverksettes overfor borgerne, må Stortinget basere grensesettingen på en konkret og prinsipiell avveiing av ulike samfunnsinteresser. Det er viktig da å etterspørre dokumentasjon på at inngripende tiltak faktisk er effektive, og at man identifiserer og tar på alvor de mothensyn som gjør seg gjeldende, før politiets fullmakter utvides på bekostning av borgernes frihet.
Debatten i kjølvannet av voldtektsbølgen i Oslo høsten 2011 er illustrerende. Mange tok til orde for at flere overvåkingskameraer var veien å gå. Datatilsynet var en ganske ensom stemme som advarte mot flere kameraer og vi stilte spørsmål ved om effekten av tiltaket sto i forhold til det inngrepet dette var i borgernes personvern. Sentrale politikere pekte på København som en foregangsby. Nå har danskene etter sigende skrinlagt planen om flere kameraer. Politiinspektør Svend Foldager fra Københavns Politis Efterforskningsenhed sier at ”det er ekstremt omkostningstungt både at få data ind og opbevare dem, og så må vi koldt og kynisk se på udbyttet. Det har ikke nogen præventiv virkning.Vi kan bruge det til opklaring af tilfældige ting, og det er selvfølgelig godt, men det er ikke sådan, at videoovervågningen reelt gør en forskel”.
Det er også viktig at personverninngripende tiltak evalueres slik tilfellet var med kameraovervåkingen i København. Det må føres en løpende debatt, også i Stortinget, om nivået på den totale overvåkingen i samfunnet. Selv om hvert enkelt tiltak i seg selv ikke er inngripende, er det grunn til å advare dersom totaliteten blir for stor. Dersom et inngrep ikke har noen dokumenterbar effekt på kriminalitetsbekjempelsen, må det oppheves.
Personvern handler om respekt for det enkelte individ, om klare lovhjemler og forutberegnelighet, om åpenhet, om grundige forhåndsvurderinger og om evaluering. Dersom Stortinget vedtar lover bygd på disse prinsippene, og politiet bygger sitt arbeid på de samme prinsippene, har vi alle sjanser til å lykkes i å bevare det tillitsbaserte samfunn. Da kan vi også klare kunsten ikke å miste hodet etter 22. juli.